planøkonomi – Store norske leksikon

Planøkonomi er et samfunnsøkonomisk system der det offentlige utøver kontroll over varer, tjenester og produksjonsmidler i en stat.

Faktaboks

Uttale: planøkonomi
Også kjent som: engelsk: planned economy; russisk: planovaja ekonomika

Historisk sett så vi den mest omfattende formen for planøkonomi i de kommunistiske landene, der de fleste store produksjonsvirksomhetene var hel-offentlig statlig styrt eiendom. Klassiske historiske eksempler på stater med planøkonomi er Sovjetunionen, Cuba og Nord-Korea.

Historisk har også økonomisk politikk innenfor andre økonomiske systemer vært inspirert av planøkonomi og blitt omtalt som planøkonomiske. Myndighetene kunne operere med «planer» der de brukte forskjellige markedstilpassede virkemidler, for eksempel pristilskudd, for å få bedrifter og andre økonomiske aktører til å følge.

I samfunnsøkonomisk forstand brukes begrepet markedsøkonomi som en motsetning til planøkonomi. I praksis inneholder det økonomiske systemet i de aller fleste land elementer av både markedsøkonomi og planøkonomi. Slike systemer omtales gjerne som blandingsøkonomier – i noen tilfeller reguleringsøkonomi.

Planøkonomi i Norge

Under og etter andre verdenskrig var det stor interesse for planøkonomi i Norge. Rasjonering, prisregulering og regulering av utenrikshandelen var innført for å håndtere varemangelen under og like etter krigen, og flere økonomer så disse som virkemidler til å drive omfattende statlig styring av økonomien også i fredstid. Regjeringene gjorde fra 1945 forsøk på å utforme plandokumenter (nasjonalbudsjettene) og å bruke reguleringssystemet som virkemiddel for å nå målene for den økonomiske utviklingen som var satt i disse dokumentene. Elementer av slik planmessig styring ble bevart til 1970-årene.

Til tross for betydelige ambisjoner om statlig styring av økonomien ble mange av reguleringene fra krigen etter hvert avviklet. Nye virkemidler i perioden, slik som kredittreguleringene, virket mer indirekte. Staten søkte heller aldri å oppnå full og direkte kontroll over produksjonsmidlene i Norge, til tross for et økende statlig eierskap innenfor enkelte områder. Norge forble gjennom hele etterkrigstiden en blandingsøkonomi.

Fra begynnelsen av 1980-årene ble ambisjonene for planlegging og detaljstyring av den økonomiske utviklingen nedjustert. Staten er imidlertid fortsatt, i likhet med statene i andre land, helt sentral som premissleverandør for og aktør i den økonomiske utviklingen. Myndighetene har blant annet fortsatt høye ambisjoner om å bidra til alminnelig vekst og stabilitet (se stabiliseringspolitikk).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

16. januar skrev Sigurd Bigset

Har dere forslag til ytterligere litteratur om planøkonomier og hvordan de fungerte i praksis? Hvordan H-3-valgene ble tatt etc.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Økonomisk politikk

Eivind Thomassen

Professor i økonomisk historie, Universitetet i Sørøst-Norge