objekt (grammatikk)

I setningen Hun spisset blyanten er blyanten et direkte objekt.

Det direkte objektet avgrenser betydningsområdet til verbet spisse, slik at handlingen i denne setningen dreier seg om spissing av blyanter og ikke for eksempel spissing av argumenter eller piler. Det direkte objektet har derfor både et nært syntaktisk (strukturelt) og et nært semantisk (betydningsmessig) forhold til verbet.

Direkte objekt blir også kalt akkusativobjekt.

I setningen Hun gav barnet blyanten er også blyanten direkte objekt, mens barnet er indirekte objekt (også kalt hensynsledd eller dativobjekt).

Det indirekte objektet faller ofte sammen med betydninger som det å være mottaker for noe, slik som barnet, eller på ulikt vis bli berørt (indirekte) av handlingen som uttrykkes av verbet.

Det indirekte objektet kan ofte også uttrykkes med en preposisjonsfrase: Hun gav blyanten til barnet. I slike tilfeller kommer det direkte objektet før det indirekte, mens det motsatte er tilfellet når det indirekte objektet uttrykkes med en nomenfrase. Ikke alle indirekte objekter kan uttrykkes med preposisjonsfrase: De nekta oss adgang, *De nekta adgang til oss.

Det som er direkte objekt i en aktiv setning, kan bli subjekt i passiv: Blyanten ble spisset, Blyanten ble gitt til barnet. I norsk og andre germanske språk kan også det indirekte objektet bli subjekt i en passivsetning: Barnet ble gitt en blyant.

Objekt kan også identifiseres strukturelt, for eksempel på grunnlag av bestemte plasseringsmuligheter i setningsstrukturen (som i norsk og engelsk) eller gjennom markering av kasus (som i tysk eller japansk).

Et direkte objekt som er semantisk beslektet med verbet, kalles gjerne indre objekt, for eksempel sove en dyp søvn.

• objekt (generell betydning)
• akkusativ
• dativ
• subjekt
• setningsanalyse