De tiltalte i rettssalen under Nürnbergprosessen, fotografert i november 1945. Av /U.S. Army. Falt i det fri (Public domain)

krigens folkerett

Krigens folkerett er regler som gjelder når krigen er i gang. I en krig har for eksempel alle rett på medisinsk behandling, uansett om man er sivil eller stridende og uansett hvilken side man tilhører i konflikten.
Nasjonal helseøvelse under militærøvelsen Trident Juncture, Kristiansund 2018
Av /Forsvaret.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Krigens folkerett er de reglene som gjelder under væpnet konflikt og krig. Krigens folkerett regulerer i første rekke forholdet mellom krigførende parter, men også forholdet til nøytrale. Krigens folkerett kalles også jus in bello, og er et rettssystem som er adskilt fra reglene om når militær makt kan brukes (jus ad bellum).

Faktaboks

Også kjent som

internasjonal humanitærrett, IHR, jus in bello

Reglene står skrevet i Genèvekonvensjonene og Haagkonvensjonene, og i flere tilleggsprotokoller. Det finnes også regler som er internasjonal sedvanerett, det vil si at reglene ikke er skrevet ned. Reglene kommer til anvendelse både i internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter. Reglene er et av få systemer som ikke bygger på en forutsetning om gjensidighet – det vil si at reglene gjelder uavhengig av motstanderens respekt for reglene.

Formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, men de krigførende har etter folkeretten ikke lov til å bruke hvilke midler som helst for å prøve å oppnå dette. Utgangspunktet er at krig er kamp mellom militære styrker. Det er derfor etter folkeretten ikke lov å begå større onder, spesielt overfor sivilbefolkningen, enn formålet nødvendiggjør. Reglene har som formål å redusere lidelse i krig og gir rettledning til krigførende parter om hvordan militære hensyn kan og skal avveies mot humanitære hensyn. Reglene er basert på en anerkjennelse av at det er umulig å unngå all lidelse og ødeleggelse i krig, men forplikter partene til å gjøre det som er praktisk mulig for å unngå det.

Den historiske utviklingen har gått i retning av å søke å humanisere krigføringen, blant annet ved å begrense hvilke kampmidler som er tillatt.

Grunnleggende prinsipper

Ifølge distinksjonsprinsippet må deltakere i en væpnet konflikt skille mellom militære mål og sivile personer og gjenstander. Militære mål er lovlige mål i en krig. De krigførende har samtidig ansvar for å beskytte sivile personer og gjenstander. For at det skal være mulig å følge distinksjonsprinsippet skal soldater være uniformert og andre militære mål være merket. For hindre at angrep mot lovlige militære mål unødig rammer sivile, skal man også unngå å plassere militære installasjoner nær sivilbefolkningen.

Uniformert HV-soldat og sivile under øvelse i Oslo
Av /Forsvaret.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Proporsjonalitetsprinsippet forbyr angrep som er forventet å medføre skade på sivile som er for omfattende i forhold til den militære fordelen man forventer å oppnå. Som følge av dette er flere typer ammunisjon, for eksempel klasebomber, forbudt i tettbebygde områder. Klasebomber kan være svært upresise, de sprer hundrevis av småbomber over store områder og skader sivile lenge etter at krigshandlingene tar slutt. En egen konvensjon om klaseammunisjon forbyr visse klasebomber helt. Per 2022 har 110 land ratifisert avtalen.
Amerikansk Rockeye II klasebombe
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Genèvekonvensjonene har forbud mot overflødig skade og unødvendig lidelse. Som følge av dette kan visse våpen bare brukes mot bestemte mål. For eksempel er det lov å bruke ekspanderende mitraljøseammunisjon (som 12,7 på bildet) mot en panservogn eller helikopter, men det er forbudt å bruke den samme ammunisjonen mot en soldat. Mot soldater er det bare lov å bruke ammunisjon som går rett gjennom kroppen.
Ole Sverre Haugli
Av /Forsvaret.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Krigens folkerett bygger på fire grunnleggende prinsipper:

  • Prinsippet om distinksjon innebærer at deltakere i en væpnet konflikt til enhver tid må skille mellom militære mål på den ene siden og sivile personer og gjenstander på den andre siden. I tillegg må partene skille seg selv fra sivilbefolkningen – vanligvis ved bruk av uniform – og gjøre det som er praktisk mulig for å opprettholde et skille mellom egne militære og egne sivile mer generelt.
  • Prinsippet om proporsjonalitet innebærer at et angrep mot et ellers lovlig militært mål likevel er ulovlig hvis det forventes å forårsake skade på sivile personer eller gjenstander som er for omfattende i forhold til den forventede konkrete og direkte militære fordelen.
  • Prinsippet om militær nødvendighet gir militære styrker tillatelse til å bruke makten som er nødvendig for å oppnå militære målsettinger, typisk å svekke motparten militært, men ikke handlinger ut over det.
  • Prinsippet om humanitære hensyn forbyr partene å påføre skade, lidelse eller ødeleggelse som ikke er nødvendig for å oppnå legitime militære målsettinger.

Disse prinsippene anses som internasjonal sedvanerett, noe som innebærer at de er bindende for alle, både statlige og ikke-statlige aktører.

De konkrete reglene og konvensjonene i krigens folkerett er på ulike måter uttrykk for disse generelle prinsippene. Prinsippene er til en viss grad overlappende og utgjør til sammen kjernen av krigens folkerett, både for internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter. I utgangspunktet er prinsippene innarbeidet i de konkrete reglene i krigens folkerett og kommer derfor til anvendelse gjennom disse. De har imidlertid også en spesielt viktig rolle i tilfeller hvor de konkrete reglene er uklare, eller hvor en stat hevder seg ubundet av bestemte konvensjoner og protokoller (se Martensklausulen).

Kilder til krigens folkerett

Krigens folkerett hviler delvis på avtaler mellom stater (traktater eller konvensjoner), dels på sedvanerett.

Konvensjoner

Krigens folkerett har utviklet seg gjennom historien. Det var sveitseren Henri Dunant som startet arbeidet etter å ha observert lidelsene til sårede under slaget ved Solferino. 1. Genèvekonvensjon fra 1864 sikrer beskyttelse av sanitetspersonell og sikrer at syke og sårede soldater i felten får behandling. 2. Genèvekonvensjon fra 1907 sikrer samme beskyttelse til sjøs. 3. Genèvekonvensjon fra 1929 handler om krigsfanger. 4. Genèvekonvensjon fra 1949 gir beskyttelse til sivile i krigstid. Samtidig ble de tidligere konvensjonene revidert, slik at man snakker om Genèvekonvensjonene fra 1949. To tilleggsprotokoller fra 1977, en for internasjonale og en for ikke-internasjonale væpnede konflikter, videreutviklet bestemmelsene blant annet for beskyttelse av sivile og kodifiserte mange sedvanerettslige krigføringsregler.

Den første genèvekonvensjonen av 1864
Av .
Lisens: CC BY 2.0

De internasjonale avtalene har vært forhandlet frem mellom stater og har blitt rettslig bindende gjennom ratifikasjon.

  • Genèvekonvensjonene fra 1949 gir først og fremst regler om beskyttelse av individer. Dette har tradisjonelt vært omtalt som Genèverett.
  • Haagkonvensjonene fra 1899 og 1907 angår først og fremst midler og metoder for krigføring. Dette har tradisjonelt vært omtalt som Haagrett.

Som en følge av den politiske utviklingen siden Genèvekonvensjonene ble vedtatt, har man arbeidet for å utvide disse konvensjonenes virkeområde og heve nivået i beskyttelsen. I samarbeid med FN og Røde Kors pågikk det i 1974–1977 en diplomatkonferanse i Genève. Konferansen resulterte i to tilleggsprotokoller, én om internasjonale og én om ikke-internasjonale væpnede konflikter (se Genèvekonvensjonene). Disse gir bedre beskyttelse både for de krigførende og for sivilbefolkningen, og de konkretiserte og moderniserte dessuten mange av reglene for gjennomføring av angrep. Resultatet var at mye av skillet mellom Genèveretten og Haagretten ble visket ut.

Sedvanerett

Mange av reglene i krigens folkerett har tradisjonelt vært uskrevne regler. Nå er de fleste av disse inkorporert, det vil si tatt inn, i konvensjoner. Spesielt er mye av sedvaneretten skrevet ned i første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene, men denne gjelder kun for internasjonale væpnede konflikter. Sedvaneretten er derfor spesielt viktig i interne væpnede konflikter, og for de statene som ikke har ratifisert første tilleggsprotokoll også i internasjonale væpnede konflikter.

Den internasjonale Røde Kors-komitè (ICRC) har laget en oversikt over det de mener er internasjonal sedvanerett innen krigens folkerett. Dette er publisert i en database som består av både sedvanerettsregler og statspraksis. Ettersom sedvaneretten baserer seg blant annet på staters oppfatning av hva som er rettslige forpliktelser, kan det til tider være vanskelig å avgjøre om noe er blitt en sedvane. Noen av reglene i ICRC sin oversikt er derfor kontroversielle, men de fleste er ansett som en korrekt fremstilling av gjeldende rett.

Typer væpnede konflikter

Et grunnleggende skille i krigens folkerett går mellom internasjonal og ikke-internasjonal væpnet konflikt.

Internasjonal væpnet konflikt

Internasjonal væpnet konflikt er enhver væpnet konflikt mellom to eller flere stater. Slike konflikter reguleres av de fire Genèvekonvensjonene fra 1949, av første tilleggsprotokoll til disse konvensjonene fra 1977, av en rekke våpenkonvensjoner og andre særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett.

Okkupasjon er regulert som en form for internasjonal væpnet konflikt.

Ikke-internasjonal væpnet konflikt

Man snakker om to kategorier av ikke-internasjonal væpnet konflikt.

  1. Den første kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en ikke-statlig gruppe som oppfyller bestemte krav til organisering og til territoriell kontroll.
  2. Den andre kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en eller flere ikke-statlige grupper som ikke oppfyller disse vilkårene til organisering og territoriell kontroll.

Den første typen reguleres av andre tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene fra 1977. Den andre reguleres først og fremst av felles artikkel 3 i de fire Genèvekonvensjonene. I tillegg reguleres begge typene av ulike særkonvensjoner og av internasjonal sedvanerett.

I begge kategoriene av ikke-internasjonale væpnede konflikter spiller også internasjonale menneskerettskonvensjoner en betydelig rolle, særlig når de pågår internt i en stat.

Væpnede konflikter mellom en stat og en væpnet gruppe i en annen stat vil også klassifiseres som en ikke-internasjonal væpnet konflikt.

Terskel for væpnet konflikt

Det er normalt ukontroversielt å fastslå at det foreligger en internasjonal væpnet konflikt som gjør at krigens folkerett eller internasjonal humanitærrett kommer til anvendelse. Enhver kamphandling eller annen bruk av militærmakt mellom to stater er tilstrekkelig.

Den samme terskelen brukes for å vurdere om ytterligere stater blir part til en pågående internasjonal væpnet konflikt. Vestlige staters bidrag til Ukrainas krigføring mot Russland etter 2022 har vist at denne vurderingen kan være mer komplisert, særlig når støtten er i form av eksempelvis etterretningsinformasjon og ikke kampkraft. Samtidig ble det klart at det å sende militært utstyr til en krigførende part ikke er tilstrekkelig til å gjøre senderstaten en part i den væpnede konflikten.

Det er langt vanskeligere å fastslå når det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt, siden involverte stater ofte er uvillige til å erkjenne at det foreligger en konflikt på deres territorium. Det trekkes rettslig sett en nedre grense mot uroligheter, hvor grensen beror på en helhetlig vurdering av de ulike momentene i situasjonen: Hvor intense er stridighetene, hvor langvarige er de, hvor stort område er berørt, hvor mange sivile er drept, skadet eller fordrevet, hva slags våpen benyttes, og så videre.

Brudd på krigens folkerett

Genèvekonvensjonene har regler for behandling av krigsfanger. De skal til enhver tid behandles humant. De skal beskyttes mot enhver form for vold eller trusler. Det er forbudt å anvende represalier mot dem. Ifølge krigens folkerett handler soldater på vegne av stater og skal ikke holdes personlig ansvarlig så lenge de utfører lovlige krigshandlinger. Men soldater kan straffes rettslig dersom de begår ulovlige krigshandlinger.

En soldat overgir seg og blir tatt til fange under øvelse
Av /Forsvaret.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Brudd på krigens folkerett vil kunne medføre statsansvar for folkerettsbrudd. Det kan også føre til disiplinær- eller straffansvar for personene involvert.

Stater som bryter folkerettslige forpliktelser, vil kunne holdes ansvarlig for dette av FNs internasjonale domstol. Domstolen kan eksempelvis dømme en stat til å betale erstatning.

I norsk strafferett kan brudd på krigens folkerett deles inn i to kategorier: grove brudd og andre brudd. Grove brudd på krigens folkerett er krigsforbrytelser og reguleres i straffeloven kapittel 16. Det er universell jurisdiksjon for krigsforbrytelser, noe som innebærer at en stat kan straffeforfølge personer for krigsforbrytelser uavhengig av hvor handlingen er begått, og av gjerningspersonens eller offerets nasjonalitet. I tillegg vil slike saker aldri foreldes. Andre brudd vil for norske styrkers del straffes etter militær straffelov, spesielt § 108.

Overtredelser av krigens folkerett som ikke er straffbare, kan likevel medføre en disiplinær reaksjon etter forsvarsloven.

I tillegg til at den som utøver den straffbare handlingen kan holdes ansvarlig, vil også militære og sivile ledere som visste eller burde visst om overtredelsen kunne straffes. Dette kommandoansvaret forutsetter at personen som begikk den straffbare handlingen var under vedkommendes effektive myndighet og kontroll, og at lederen visste eller burde visst at personene var i ferd med å begå eller kom til å begå et brudd på krigens folkerett, og ikke gjorde det som var praktisk mulig for å forhindre dette.

Eksempel

Dersom en militær sjef hører rykter om at noen under hans kontroll opptrer brutalt overfor sivilbefolkningen, har han en plikt til å undersøke hva som har skjedd, og eventuelt iverksette tiltak mot de aktuelle personene. Gjør han ikke dette, og det viser seg at det ved en senere anledning blir begått drap på sivile av de samme soldatene, kan han holdes strafferettslig ansvarlig etter kommandoansvaret. Dersom handlingene allerede har skjedd, er den militære sjefen forpliktet til å iverksette disiplinære eller strafferettslige tiltak mot de aktuelle personene.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen

Røde Kors, og spesielt Den internasjonale Røde Kors-komitéen, er tildelt en særegen rolle i krigens folkerett gjennom Genevekonvensjonene. De skal være nøytrale, og skal ikke angripes av stridende. De gir helsehjelp, de skal ha tilgang til å besøke krigsfanger og de formidler meldinger. De skal også spre kunnskap om krigens folkerett, og de har samtaler med de stridende partene om overholdelse av krigens folkerett. Symbolet med det røde korset på hvit bunn er også beskyttet av Genèvekonvensjonen og garanterer for fri medisinsk hjelp.
Røde Kors
Av /Reuters/NTB Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har ifølge Genèvekonvensjonene en særskilt rolle som vokter og talsmann for krigens folkerett.

ICRC jobber for å fremme kunnskap og forståelse om krigens folkerett, kontrollerer at Genèvekonvensjonene blir overholdt, og har konfidensielle samtaler med stater om deres etterlevelse av krigens folkerett. I tilfeller av væpnet konflikt opererer ICRC som en nøytral institusjon og har blant annet ansvaret for å besøke krigsfanger og kontrollere at disse blir ordentlig behandlet, samt å viderebringe meldinger mellom krigsfanger og familiene deres.

Organisasjonens emblemer er beskyttet av Genèvekonvensjonen. Opprinnelig var det bare et rødt kors på hvit bunn, men Genèvekonvensjonene anerkjenner nå også den røde halvmåne, den røde løve og den røde sol, alle på hvit bunn, som beskyttelsesemblemer. For å gjøre det mulig å forenkle emblembruken, men uten at noen må bruke symboler som tillegges religiøs betydning, ble det i 2005 vedtatt et emblem som består av en rød krystall på hvit bakgrunn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Kristian Hanisch

Under bildet av genevekonvensjonen står det at første konvensjon er fra 1964. Det skal vel stå 1864. Jeg får ikke lagt inn forslag til endring. Håper noen andre får gjort det.

svarte Mina Hennum Mohseni

Hei, Takk for tilbakemelding! Det er nå rettet. Mvh, Mina i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Krigens folkerett

Camilla Guldahl Cooper
Professor i krigens folkerett, Forsvarets høgskole