fredning (natur)

Naturfredningstanken ble først formalisert i USA i 1870-årene. Det første naturverntiltaket i Norge (av Stortinget) ble satt i verk 1905, da departementet traff «Foranstaltninger til at verne om de sjeldne Plantearter ved Fjeldstuerne paa Dovrefjeld». Samme år ble det innført administrativ fredning av et 40 dekar stort urskogområde i Grøftrem i Korgen statsskog, Nordland. Denne fredningen var forårsaket av en henvendelse til statens skogforvaltere fra skogdirektøren, der han etterlyste

afsondrede og af Menneskene uberørte Skovstrækninger, der kunde egne sig til at fredes for Hugst og al anden Bedrift – med andre ord Urskov, der kunde søges bevaret for Landet som Nationalpark.

Med hjemmel i lov om naturvern (1970) hadde vi her i landet fem kategorier av naturfredning:

1. nasjonalparker
2. naturreservater
3. landskapsvernområder
4. naturminner
5. fredning av arter

I dag reguleres naturvern og fredning i Norge primært etter dagens naturmangfoldslov. Forløperen var naturvernloven, som igjen erstattet naturfredningsloven (fra 1910). For områdevern fattet politikerne fredningsvedtak for flere områder tidlig på 1900-tallet, mens det nå for tiden fattes verne-vedtak av nasjonalparker eller skogvern.

Særegne geologiske, botaniske eller zoologiske forekomster og fosser eller andre deler av vassdrag ble tidligere fredet som naturminner. Det første botaniske naturminne i Norge var eika «Den Gamle Mester» i Krødsherad i Buskerud. Den ble fredet ved kongelig resolusjon 3. desember 1914. Per 2006 var fortsatt om lag 280 biologiske og geologiske enkeltobjekter fredet som naturminne i Norge. Det er hovedsakelige gamle store trær. Kalksteinsgrotter i Rana og Salten er eksempler på geologiske naturminner.

Ved revisjon av verneforskrifter for slike områder, vedtas disse etter de oppdaterte vernekategoriene i naturmangfoldsloven. I nyere tid er denne måten å bevare spesielle arter og vårt naturmangfold, avløst av begreper som prioriterte arter eller utvalgte naturtyper, med egne forskrifter som beskytter dem. Enkelte av disse naturtypene som kystlynghei eller slåttemark i kulturlandskapet, trenger tradisjonelle skjøtselstiltak for å både sikre viktige økologiske prosesser som kjennetegner artene og bevare kulturmiljø.

En rekke arter av viltlevende planter og dyr som står i fare for å forsvinne, kan totalfredes over hele landet.

Dagens viltlov bygger på fredningsprinsippet for arter på land. Det vil si at for de fleste dyrearter (landpattedyr, fugler, amfibier og reptiler) gjelder «speilvendingsprinsippet», altså at alle vilt-arter er fredet utenom jaktbare perioder for spesifiserte arter (for eksempel hjortedyr, ville hønsefugler), for bestander med et høstbart overskudd. Unntak her er enkelte fremmede og invaderende arter blant annet villsvin, villmink og mårhund, som kan jaktes hele året, med få unntak også i yngletiden, fordi de er uønsket i Norge.

I verneområder, som områder med forskrift om dyrelivsfredning eller biotopvern etter viltloven, kan allikevel både ferdselsrestriksjoner og totalforbud mot alle former for jakt og sanking allikevel gjelde. Slike områder er ofte økologisk viktige funksjonsområder for en eller flere arter, eksempelvis kasteplasser for sel eller hekkeområder for sjøfugl, og regnes som en av de strengeste verneformene vi har.

I norsk naturforvaltning er det altså flere lover og forskrifter som beskytter eller viderefører prinsippene om fredning av arter (artsvern) og deres leveområder (habitat, utvalgte naturtyper). Historisk inkluderte fredete arter både ikoniske store trær (hule eiker), og vakre planter.

Av totalfredede dyre- og fuglearter (etter viltloven og havressurslovgivningen) i Norge finner vi blant annet

• mange vekselvarme dyr, som alle amfibier og slanger
• de fleste landpattedyr som ulv, jerv, bjørn, gaupe, fjellrev, moskus
• alle arter flaggermus
• mange sjøpattedyr, som alle hvalarter unntatt vågehval, hvalross, isbjørn (Svalbard)
• et utvalg marine fiskearter, som ål, blålange og flere haier
• de fleste fuglearter inkl alle rovfuglarter, alle svanearter, lundefugl med fler.

Samtidig er det unntaksbestemmelser for mange av de i utgangspunktet totalfredete artene, eksempelvis adgang til å avlive dyr som gjør skade (skadefelling) og kvotejakt på rovdyr.

Truede eller sårbare planter kan fredes mot plukking eller oppgraving. Det finnes en egen forskrift om fredning av truede arter (opprinnelig fra 2001), som oppdateres jevnlig, med formål å beskytte enkelte arter mot skade og ødeleggelse. Forskriften omfatter (per juli 2025, se tabell nederst i artikkelen):

• karplanter, 38 arter, derav flere av våre viltvoksende orkideer
• moser, 8 arter
• virvelløse dyr, 11 arter, hvorav flest insekter, blant annet flere arter libeller, sommerfugler og to arter vannkalver, men også legeigle

Det er inngått flere internasjonalt bindende avtaler som bidrar til at ville planter og dyr, og deres leveområder får en best mulig beskyttelse slik at bestander ikke svekkes ytterligere. Bernkonvensjonen regnes som en av de første slike avtalene. For å unngå utryddelse, og forhindre ulovlig fangst og handel av trua arter, er også flere norske arter oppført på den internasjonale CITES-lista.

• ferdselsforbud
• fredning (oversiktsartikkel)
• havressurslova
• prioriterte arter
• verneområder
• viltloven

• Forskrift om fredning av truede arter - Lovdata
• Fredning av truede arter i Norge - miljodirektoratet.no
• Freda og delvis freda artar | Fiskeridirektoratet
• Forskrift om høsting av viltlevende marine ressurser (høstingsforskriften) - Lovdata
• Handel med truede arter (Cites) - miljodirektoratet.no