Vibeke Tandberg

I fotoserien Brud (1993) iscenesetter hun seg selv som en ung brud til forskjellige menn, presentert som konvensjonelle bryllupsbilder, tatt av en profesjonell portrettfotograf, og publisert i avisannonser. I en rekke andre prosjekter framstiller hun seg selv som en annen: som en hjelpearbeider (Aftermath, 1994), som sin egen tvilling (Living together, 1996), som en håndballdommer (P-11, 1997), som blondine (Beautiful, 1999) og som sin egen far (Jumping Dad, 2000).

Sammen med kunstnere som blant andre Ole John Aandal og Mikkel McAlinden, signaliserte Tandbergs arbeider i denne tiden et tydelig brudd med forestillingen om fotografi som dokumentasjon av sannhet og virkelighet. Dette, og bildenes tydelige populærkulturelle referanser, viste at Tandberg orienterte seg bort fra det tradisjonelle kunstfotografiets vektlegging av det særegne ved fotografiet som medium.

I begynnelsen av 2000-tallet skapte Tandberg flere verk med utgangspunkt i sin egen høygravide kropp, deriblant fotoserien Undo (2003). I foto- og filmserien Old man walking up and down a staircase (2003) har Tandberg forvandlet seg selv til en eldre mann, ved hjelp av en gummimaske og tilhørende antrekk. Gummimaskens historie i Tandbergs kunstnerskap tas opp i essaysamlingen Uvilje (2019).

I 2020 ble gummimasken ført videre med filmen Old Man Dancing med den russiske ballettdanseren Maria Kochetkova.

Senere har Tandberg gått i retning av en mer multimedial praksis. Hun har arbeidet med diverse forskjellige medier, teknikker og uttrykksformer som collage, malte fotografier, scanner med tusj, skulptur, tegninger og installasjoner. Temaer knyttet til populærkultur, kjønn og identitet tas opp i en serie paparazzibilder av popstjernen Amy Winehouse (WV, 2010) som er malt over. Tandberg reflekterer også over eget kunstnerskap i flere verk.

I Undo (2015) er rammene, som tidligere viste fotoserien med samme tittel fra 2003, tømt for bilder og stablet opp mot veggen.

I 2012 debuterte Tandberg med boka Bejing Duck og i 2014 utkom Tempelhof. Fortellerformen er eksperimenterende, fremfor realistisk og lineær. Disse er senere blitt fulgt opp av flere romaner, en essaysamling og skuespillet Hunder som i 2020 ble oppført første gang, på Nasjonalteatret i Oslo.