Trinidad og Tobagos historie

Omkring 300 fvt. dukket en ny type keramikk opp på Trinidad. Keramikken hadde likhetstrekk med funn fra områdene langs Orinocoelva i dagens Venezuela. Arkeologene knytter den til den saladoide keramikktradisjonen, som har navn etter funnstedet Saladero ved nedre Orinoco. I de følgende århundrene spredte beslektede keramiske tradisjoner seg nordover gjennom De små Antiller og videre til Puerto Rico.

Saladoidkeramikken var ofte dekorert med hvit maling på rød bunn. En annen keramikktradisjon fra nedre Orinoco, Barrancoid, var særlig kjennetegnet av modellerte og skulpturelle former. I det sørlige Trinidad ble trekk fra begge tradisjonene kombinert.

Tobagos eldste saladoide keramikk er funnet på tre steder sørvest på øya og tilhører det såkalte Courland-komplekset. Likheten med keramikk fra Trinidad tyder på at tradisjonen nådde Tobago derfra.

Trinidad mangler enkelte bergarter som egner seg til å lage økser og skjæreredskaper. Flere øksehoder som er funnet på Trinidad, er laget av grønnskifer eller omdannet diabas som sannsynligvis ble fraktet dit fra Tobago. Korall, konkylieskjell, steinredskaper og keramikk ble også transportert mellom øyene.

Utvekslingen var også kulturell og religiøs. Seremonielle keramikkbeholdere fra Trinidad eller nedre Orinoco er funnet i graver på Tobago. Etnohistoriske kilder tyder på at verdifulle gjenstander ble utvekslet ved blant annet begravelser og inngåelse av politiske allianser og ekteskapsavtaler.

Omkring år 700–800 begynte den tidligere saladoide kultursfæren i Karibia å gå i oppløsning. Arkeologiske funn viser at Trinidad og Tobago deretter ble knyttet til forskjellige regionale nettverk.

På Trinidad fikk det keramiske uttrykket likheter med den arauquinoide tradisjonen, oppkalt etter funnstedet Araquin, ved det midtre Orinoco. Dette tyder på at kontakten med det søramerikanske fastlandet fortsatte.

Keramikken på Tobago utviklet seg i en annen retning og fikk flere likheter med funn fra Grenada og andre Windwardøyer, samt Barbados. Arkeologene kaller denne keramikktradisjonen for troumassoid, etter funnstedet Troumassée på Saint Lucia.

Dette tyder på at Trinidad fikk tettere forbindelser med det søramerikanske fastlandet, mens Tobago ble sterkere knyttet til øyene nordover i De små Antiller. Kontakten mellom de to øyene fortsatte, men de kulturelle forskjellene ble tydeligere.

Mens Trinidad formelt var spansk, opplevde Tobago gjentatte europeiske koloniseringsforsøk. Tobago var ikke okkupert av noen europeisk makt i første halvdel av 1700-tallet. Øya og nordkysten av Trinidad, som lå utenfor spansk kontroll, ble derfor tilfluktsområder for innfødte som ønsket å unnslippe de spanske misjonene på Trinidad.

Trinidad forble lenge tynt befolket. Dette endret seg etter den spanske kronens Cédula de Población i 1783. Katolske innvandrere fikk tilbud om jord og skattefordeler dersom de bosatte seg på øya og sverget troskap til den spanske kongen. Mange franske plantasjeeiere kom fra Grenada, Martinique, Guadeloupe og andre karibiske kolonier. Med seg hadde de både frie fargede arbeidere og et stort antall slaver av afrikansk herkomst.

Den afrikanske befolkningen økte på den tiden kraftig og la grunnlaget for viktige deler av øyas senere språk (det franske kreolspråket), religion, musikk og karnevalstradisjoner.

Storbritannia erobret Trinidad i 1797. Øya ble formelt avstått av Spania gjennom Amiensfreden i 1802. Tobago ble erobret i 1803 og ble formelt avstått til Storbritannia i 1814.

Under britisk styre ble plantasjeøkonomien bygget kraftig ut, særlig med produksjon av sukker, kakao og kaffe. Arbeidet ble i hovedsak utført av afrikanske slaver fram til slaveriet ble avskaffet mellom 1834 og 1838.

Trinidad og Tobago ble samlet til én britisk koloni i 1889. Tobago hadde da en svak økonomi etter nedgangen i sukkerproduksjonen og ble administrativt underordnet det større og mer velstående Trinidad. I 1899 ble Tobago gjort til et administrativt distrikt, eller ward, innenfor kolonien.

Den britiske handelen med slaver ble forbudt i 1807, men det etablerte slaveriet ble først avskaffet i 1834. Da ble de fleste tidligere slavene over seks år underlagt et såkalt lærlingsystem. Full frigjøring kom i 1838. Plantasjeeierne mottok økonomisk kompensasjon, mens de frigjorte ikke fikk tilsvarende erstatning eller noen generell rett til jord.

Mange av de frigjorte forlot plantasjene, etablerte egne landsbyer eller søkte annet arbeid. For å sikre arbeidskraft til særlig sukkerplantasjene, innførte kolonimyndighetene kontraktsarbeidere fra flere deler av verden.

På grunn av mangel på arbeidskraft, ble indiske kontraktsarbeiderne invitert til Trinidad. De første ankom i 1845, og fram til 1917 kom omkring 147 500 mennesker fra India. De ble vanligvis bundet til plantasjearbeid gjennom femårige kontrakter under strenge og ofte utnyttende vilkår. Noen reiste tilbake til India, men flertallet ble værende. Innvandringen la grunnlaget for Trinidads store indokaribiske befolkning og for den varige betydningen av hinduismen, islam og indiske kulturtradisjoner i landet. Det kom også mindre grupper fra andre steder i verden. Innvandringen gjorde Trinidad til et av de mest kulturelt og religiøst sammensatte samfunnene i Karibia.

Eric Williams og PNM dominerte politikken de første tiårene etter selvstendigheten. Regjeringen bygde ut infrastruktur, utdanningssektoren og offentlig forvaltning, samt arbeidet for å styrke den nasjonale identiteten i et samfunn preget av store sosiale og etniske forskjeller.

I 1970 førte Black Power-bevegelsen til omfattende demonstrasjoner mot rasisme, sosial ulikhet, utenlandsk økonomisk kontroll og manglende muligheter for den svarte befolkningen. Deler av hæren gjorde mytteri, og regjeringen innførte unntakstilstand.

I 1975 ble United Labour Front (ULF) dannet med grunnlag i fagbevegelsen. Partiet samlet særlig afrotrinidadiske oljearbeidere og indotrinidadiske sukkerarbeidere. Ved valget i 1976 fikk ULF 10 av 36 mandater og ble det største opposisjonspartiet.

Høye oljepriser ga sterk økonomisk vekst i 1970-årene. Staten investerte i industri, offentlige tjenester og store utbyggingsprosjekter og overtok større deler av energisektoren. Da oljeprisene falt i 1980-årene, ble landet rammet av økonomisk tilbakegang, gjeld, arbeidsledighet og omfattende offentlige innstramminger.

Trinidad og Tobago ble republikk i 1976, med en president som statsoverhode. Landet forble medlem av Commonwealth.

Williams døde i 1981 og ble etterfulgt av George Chambers (1928–1997). Ved valget i 1986 mistet PNM regjeringsmakten for første gang siden 1956. National Alliance for Reconstruction (NAR), der ULF inngikk sammen med flere andre opposisjonspartier, vant 33 av 36 mandater. Arthur N.R. Robinson ble ny statsminister.

Den 27. juli 1990 stormet medlemmer av den islamistiske gruppen Jamaat al Muslimeen parlamentet og fjernsynsstasjonen. Statsminister Robinson og flere regjeringsmedlemmer ble holdt som gisler i seks dager. Minst 24 mennesker ble drept, og plyndring og branner gjorde store skader i Port of Spain. Opprørerne overga seg etter forhandlinger. Et tidligere vedtak om amnesti førte senere til langvarige juridiske og politiske konflikter.

PNM vendte tilbake til regjeringsmakten under Patrick Manning i 1991. Ved valget i 1995 ble Basdeo Panday (1933–2024) fra United National Congress (UNC) landets første statsminister med indisk bakgrunn. Regjeringen bygde på en koalisjon mellom UNC og NAR, som hadde sitt viktigste støtteområde på Tobago.

Politiske skillelinjer har ofte vært knyttet til etnisk og geografisk tilhørighet: PNM har tradisjonelt hatt sterk støtte blant afrotrinidadere og på Tobago, mens UNC særlig har stått sterkt blant indotrinidadere. Skillet har aldri vært absolutt, og begge partier har forsøkt å bygge bredere velgerkoalisjoner.

Tobago fikk en folkevalgt forsamling, Tobago House of Assembly, i 1980. Forsamlingen fikk utvidede oppgaver i 1996, men spørsmålet om større selvstyre for Tobago har fortsatt å skape politisk strid.

Valget i 2000 ga UNC og Panday fornyet mandat. Året etter endte valget med 18 mandater til både UNC og PNM. Presidenten utpekte Patrick Manning til statsminister, men den parlamentarisk fastlåste situasjonen førte til et nytt valg i 2002. Dette ga PNM flertall og innledet en ny periode med Manning som statsminister.

Høye energipriser og økt produksjon av naturgass ga sterk økonomisk vekst i første del av 2000-årene. Trinidad og Tobago ble en betydelig produsent av flytende naturgass, ammoniakk og metanol. Energirikdommen finansierte offentlige investeringer og sosiale programmer, men gjorde samtidig økonomien svært avhengig av prisene og produksjonen innen olje- og gassektoren.

I 2005 ble Den karibiske domstolen, Caribbean Court of Justice (CCJ), åpnet med hovedsete i Port of Spain. Domstolen behandler saker knyttet til CARICOM-samarbeidet og fungerer som øverste ankedomstol for de medlemsstatene som har sluttet seg til denne delen av ordningen. Trinidad og Tobago har imidlertid beholdt det britiske Privy Council som landets øverste ankedomstol i nasjonale saker.

Manning skrev ut nyvalg i 2010, men PNM tapte for den bredt sammensatte koalisjonen People’s Partnership. Koalisjonen ble ledet av Kamla Persad-Bissessar (1952–) fra UNC, som ble landets første kvinnelige statsminister.

Persad-Bissessars regjering måtte blant annet håndtere økende voldskriminalitet, og innførte en midlertidig unntakstilstand i 2011. Regjeringsperioden ble også preget av interne konflikter i koalisjonen og anklager om korrupsjon og svak offentlig styring. Ved valget i 2015 vant PNM tilbake regjeringsmakten, og Keith Rowley (1949–) ble statsminister.

Rowleys regjering overtok etter at fallet i de internasjonale energiprisene fra 2014 hadde svekket statsinntektene. Samtidig falt produksjonen i flere olje- og gassfelt. Regjeringen gjennomførte økonomiske innstramminger og omorganiserte det statlige oljeselskapet Petrotrin. Selskapets oljeraffineri ble stengt i 2018, noe som førte til tap av arbeidsplasser og sterk motstand fra fagbevegelsen.

Koronapandemien rammet landet våren 2020. PNM vant valget i august samme år, men med redusert flertall. Nedstengninger, lavere energietterspørsel og fall i olje- og gassproduksjonen forsterket den økonomiske tilbakegangen. Høyere energipriser økte statens inntekter, og i budsjettåret 2022 fikk staten overskudd for første gang på over ti år, og samme år sto energisektoren, inkludert petrokjemisk industri, for omkring 36 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og en høy andel av eksportinntektene.

Voldskriminalitet, gjenger og narkotikahandel ble stadig viktigere politiske spørsmål. En kraftig økning i antall drap var én av flere faktorer som førte til at regjeringen erklærte unntakstilstand i desember 2024. Debatten om kriminalitet ble et hovedtema ved det neste valget, sammen med levekostnader, offentlige tjenester og framtiden for energisektoren.

Keith Rowley gikk av som statsminister i mars 2025 og ble etterfulgt av Stuart Young, som kort tid etter skrev ut nyvalg. Ved valget 28. april vant UNC 26 av de 41 mandatene, mens PNM fikk 13. Kamla Persad-Bissessar tiltrådte som statsminister for andre gang 1. mai 2025. Valgseieren avsluttet ti år med PNM-styre.