Socialdemokraterna

Omkring 1914 utviklet partiet seg i reformistisk og parlamentarisk retning under ledelse av Hjalmar Branting. Enkelte avskallinger på venstre fløy, blant annet 1917 med Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (fra 1921 Sveriges kommunistiska parti, fra 1990 Vänsterpartiet), fikk ingen varig betydning.

Brantings parlamentariske program ble ført videre av hans etterfølgere, Per Albin Hansson i årene omkring andre verdenskrig og Tage Erlander og Olof Palme i etterkrigstiden. Gjennom dem oppnådde Socialdemokraterna en innflytelse som er enestående i nordisk parlamentarisk historie, selv om partiet fikk rent flertall bare ved valget i 1941.

Partiet har hatt en betydelig stabilitet og partiet holdt også stillingen i 1990-årene, på tross av flere politiske skandaler. Fra 1932 til 2006 satt partiet i praksis med regjeringsmakten i Sverige, med unntak av periodene 1976–1982 og 1991–1994. Socialdemokraterna satt med regjeringsansvaret uten avbrudd mellom 1936 og 1976. I denne lange perioden var det bare skifte av statsminister tre ganger.

Ved riksdagsvalget i 2002 fikk Socialdemokraterna 39,9 prosent av stemmene, men ved valget i 2006 var partiet tydelig preget av regjeringsslitasje og gikk tilbake til 35 prosent.

I Göran Perssons siste statsministerperiode (2002–2006) måtte partiet forsone seg med at det behøvde politiske allierte for å beholde makten. Både Vänsterpartiet og Miljöpartiet var parlamentariske støttepartier. Men det var aldri aktuelt å invitere dem inn i regjeringen. De to var heller ikke interessert i det.

Inspirert av det rød-grønne regjeringssamarbeidet i Norge greide imidlertid partileder Mona Sahlin foran 2010-valget å få de to småpartiene med på en forpliktende samarbeidserklæring med Socialdemokraterna. I 2010 opplevde Socialdemokraterna sitt dårligste valg siden 1914 og fikk bare 30,7 prosent av stemmene.

Tilsvarende samarbeidsforsøk ble ikke gjort foran 2014-valget, men partileder Stefan Löfven signaliserte i god tid før riksdagsvalget at han var åpen for å inngå samarbeid med Centern og Folkpartiet for å unngå at det ytterliggående populistiske partiet Sverigedemokraterna skulle komme på vippen og få politisk innflytelse.

Valget i 2014 endte med en marginal oppgang for Socialdemokraterna (31,3 prosent) og en betydelig nedgang på 7 prosent for lederen av den borgerlige alliansen, Moderaterna. Det var imidlertid ikke nok for å sikre et flertall i Riksdagen for en koalisjon uten Sverigedemokraterna. Dagen etter valget leverte statsminister Fredrik Reinfeldt regjeringens avskjedssøknad, og Socialdemokraternas Stefan Löfven fikk i oppdrag å forsøke å danne ny regjering. Den tiltrådte 3. oktober 2014 og besto av Socilademokraterna og Miljöpartiet.

Regjeringen fikk imidlertid ikke gjennom sitt første statsbudsjett i Riksdagen. 3. desember 2014 sørget Sverigedemokraterna for at statsminister Löfven måtte kaste kortene. Regjeringskrisen var et faktum da Sverigedemokraterna, som var i vippeposisjon, stemte for den borgerlige opposisjonens statsbudsjett. Stefan Löfven varslet da at det ville bli nyvalg i mars 2015.

Denne beslutningen ble omgjort tidlig på nyåret 2015, da regjeringen inngikk en samarbeidsavtale med den borgerlige opposisjonen som i praksis reduserte Sverigedemokraternas innflytelse i Riksdagen. Avtalen medførte et bredt forlik blant seks av åtte partier i Riksdagen. Hensikten var å sikre at mindretallsregjeringen skulle kunne regjere, uten å være avhengig av Sverigedemokraterna.

I 2017 ble regjeringen rammet av en IT-skandale som førte til at to statsråder fikk avskjed. Og etter valget i 2018 var den parlamentariske situasjonen like vanskelig som tidligere. Først etter 130 dager, i januar 2019, kunne den nye regjeringen av Socialdemokraterna og Miljöpartiet tiltrå. Den baserte seg på et samarbeid med de borgerlige partiene Centerpartiet og Liberalerna, som brøt ut av den borgerlige Alliansen.

I 2021 ble Löfven felt av et mistillitsforslag, men kom igjen tilbake med den samme regjeringen etter at det ble klart at det ikke var grunnlag for en borgerlig regjering.

Löfven trakk seg tilbake som statsminister og partileder i november 2021. Daværende finansminister Magdalena Andersson ble partiets nye leder og landets statsminister (2021–2022). Hun ledet regjeringen i kriseåret 2022, da krigen i Ukraina førte til at Sverige frasa seg sin nøytralitet og søkte medlemskap i NATO.

Andersson gjorde også et godt valgt høsten 2022, da Socialdemokraterna igjen kom over 30 prosent (30,3 prosent). Men venstresiden, inkludert Centern, miste flertallet i Riksdagen, og Andersson kunngjorde regjeringens avgang.

• Hjalmar Branting (1920, 1921–1923 og 1924–1925)
• Per Albin Hansson (1932–1936 og 1936–1946)
• Tage Erlander (1946–1969)
• Olof Palme (1969–1976 og 1982–1986)
• Ingvar Carlsson (1986–1991 og 1994–1996)
• Göran Persson (1996–2006)
• Stefan Löfven (2014–2021)
• Magdalena Andersson (2021–2022)

Mona Sahlin var partileder i perioden 2007–2011, og var den første partilederen på 100 år som ikke ble statsminister. Etter det dårlige riksdagsvalget 2010 trakk Sahlin seg og i 2011 ble Håkan Juholt ny partileder. Han klarte imidlertid ikke å samle partiet, i tillegg til at han ble innblandet i flere bostøtteskandaler (‘Bostadsskandalen’). Etter elendige meningsmålinger trakk Juholt seg som partileder i januar 2012, og Stefan Löfven tok over ledelsen av partiet.