Ludvig Daae

Ludvig Daae vokste opp på den gamle storgården Solnør i Skodje på Sunnmøre, som faren hadde kjøpt i 1820. Farsslekten var en embetsmannsslekt med sterkt innslag av prester og offiserer. Moren var kjøpmannsdatter fra Molde, og hun brakte med seg et stort jordegods.

Ludvig Daae hadde mange søsken, og barna ble undervist hjemme. Faren hadde en utmerket boksamling, og denne ble – sammen med gode huslærere (blant dem Ivar Aasen, 1835–1842) – grunnlaget for Daaes intellektuelle utvikling. Han lærte latin av sin senere svigerfar, prost Schavland, og var en tid elev ved Molde skole, før han begynte på Heltbergs studentfabrikk i Christiania (Oslo). Han tok examen artium 1846, studerte deretter jus og ble jurist i 1850.

Daae var levende opptatt av historie og studerte dette faget på egen hånd, blant annet i København. I 1852 og 1855 vant han Kronprinsens gullmedalje for besvarelse av universitetets prisoppgaver. Det fantes mange Ludvig Daae på denne tiden, og for å holde dem fra hverandre fikk de gjerne tilnavn; de akademiske prisene skaffet vår mann tilnavnet «Medalje-Daae».

Ludvig Daae ble autorisert som overrettssakfører i 1856 og flyttet hjem til Solnør, hvor han åpnet sakførerpraksis. I 1863 overtok han gården og ved farens død i 1879 resten av slektsgodset, som omfattet 66 leilendingsbruk.

Ludvig Daae fikk mange verv i hjembygda. Han var ordfører i Skodje, forlikskommissær og grunnlegger av Skodje og Vatne Sparebank. I tillegg skaffet han seg en embetskarriere. I 1868 ble han utnevnt til fogd i Sunnmøre, og fra 1876 var han sorenskriver i Nordre Sunnmøre.

Ludvig Daae var høyt betrodd også utenfor hjembygda. Derfor var det naturlig at han ble valgt til stortingsrepresentant så snart han nådde valgbar alder (30 år). Han representerte Møre og Romsdal (Romsdals amt) på Stortinget i 1859–1860, 1862–1863, 1864, 1865–1866, 1868–1869 og i 1871–1879. Fra 1871 var han lagtingspresident. Han tilhørte den nasjonale opposisjon og var en av lederne for det såkalte sakførerpartiet, sammen med Johan Sverdrup, Ole Richter og Aimar Sørenssen.

Daae var i utgangspunktet en moderat politiker, men kunne også innta radikale standpunkter. Et eksempel er da han i 1869, sammen med Sørenssen, foreslo at alle skattebetalere skulle få stemmerett.

Fra 1875 var han formann i militærkomiteen. Regjeringen ønsket å omorganisere hæren mer i retning av garnisonstjeneste, noe venstrepolitikerne var imot, og vernepliktsloven av 1876 ble på Daaes initiativ et kompromiss mellom ulike syn.

Fra 1871 var Daae formann i konstitusjonskomiteen, hvor han arbeidet for selvstendighetslinjen, blant annet ved å foreta en nøye gjennomgang av utenriksbudsjettet. Han hadde også stor innflytelse på kampen for årlige storting og på statsrådssaken. Daae var ingen tilhenger av mistillitsforslag, og han var i 1873 mistenkt for å ville danne et sentrumsparti i Stortinget.

Daaes moderate grunnsyn gjorde at han kom i konflikt med Sverdrup, og i 1879 frasa han seg gjenvalg til Stortinget. Han ble spurt om å bli statsråd i Ole Jacob Brochs planlagte regjering i 1884, men da Broch ikke klarte å danne noen regjering, ble han i stedet statsråd og sjef for Armedepartementet i Sverdrups regjering. Daae tok avskjed i 1885, etter bare 10 måneder i statsrådsstolen, på grunn av uenighet med Sverdrup, og vendte hjem til Solnør.

Men han var ikke ferdig med politikken, og i 1886–1888 var han stortingsrepresentant fra Ålesund og Molde, denne gang valgt for Høyre. I 1886 fremmet han, sammen med H. E. Berner, et forslag som gjorde at også Høyre tok standpunkt for Norges selvstendighet i unionen. I 1888 ble han valgt til president i Odelstinget. Sverdrup ville samme år ha ham med i regjeringen igjen, men Daae avslo.

Ludvig Daaes store ønske, etter at han hadde avsluttet sin rikspolitiske karriere, var å bli amtmann i Romsdals amt. Men den daværende amtmann ble sittende, og Daae søkte derfor embetet som tollkasserer i Kristiansand, som han fikk i 1889.

Den vitenskapelige karrieren som Ludvig Daae hadde forestilt seg i yngre år, ble avbrutt, men han fortsatte å skrive småskrifter om genealogi og historie. Han la seg nær opp til Rudolf Keysers historiesyn, og var også en flittig skribent av artikler i dagspressen.

Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1879, og i 1876 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Ludvig Daae drev slektsgården godt, og fortsatte blant annet utbyggingen av biblioteket på Solnør, slik at det ved hans død omfattet 10 000 bind, som fortsatt står der og utgjør en av Norges største privateide boksamlinger. Hans eldste, ugifte sønn overtok eiendommene ved farens død, og testamenterte dem senere til sin søstersønn. Den kognatiske grenen Daae Qvale sitter fremdeles på Solnør.

• Et utvalg

• Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 85–86

• Om Aarsagerne til og Følgerne af de indvortes Krige i Norge i det 12te og 13de Aarhundrede (Universitetets historiske prisoppgave), i Norske Universitets- og Skole-Annaler, rk. 2, bd. 6, 1852, s. 529–571
• Om Bevismidlerne i Misgjerningssager efter Magnus Lagabøters og Christian den 4des Love (Universitetets juridiske prisoppgave), utrykt, 1855
• Fremstilling af de norske Fiskerier i ældre Tid, 1866
• Om den norrøne Litteraturs Forhold til Norge og den norske Kultur, 1868

• Etterlatte papirer

• Daaes opptegnelser fra årene 1859–93 er utgitt av Den norske historiske forening som Politiske dagbøker og minner, 5 bd. + registerbind, 1934–71

• Slekten Daae

• Bratberg, Terje: Ludvig Daae i Norsk biografisk leksikon.