Hans Børli

Da Børli mot slutten av andre verdenskrig med en diktbunke i ryggsekken besøkte redaktøren av Kongsvinger Arbeiderblad, som var lyrikeren Rolf Jacobsen, fikk han, i tillegg til gode råd, en diktsamling av den svensk-amerikanske dikteren Carl Sandburg (1878–1967). Sandburgs dikt om arbeidsfolk og deres kår, i arbeidernes språk, ble en skjellsettende opplevelse for Børli. Men der Sandburg hyller verkstedarbeideren like mye som bonden, er det den gamle tid Børli synger om.

Børlis første diktsamling, Tyrielden (1945), åpner med et dikt med samme tittel som boka:

Her i skogens grønne tempel
sitter jeg no mo aleine
som en prest ved nattas alter
ofrer tankene til elden.

Det er et romantisk jeg som vil være tolk for naturen, som trer fram i åpningsdiktet. Jeg-et har et fininnstilt sanseapparat som opplever naturen som en klang, et tonende hele. Det moderne mennesket har falt ut av klangharmonien. Imidlertid kan kunstneren med sin særskilte intuisjon komme i kontakt med klangen igjen. Mens diktet på flere måter skriver seg inn i en europeisk romantisk tradisjon, peker dikttittelen «Tyrielden» mot noe mer særegent norsk. Diktet er likevel på motiv- og temaplan langt på vei en blek etterklang av romantikken. Det er ingen sterk debut Børli kommer med, men likevel fins det dikt her som peker framover mot det modne forfatterskapet.

Selv om det var lyrikken som kom til å gi Børli en fremtreden plass i Norges litteraturhistorie, publiserte han også en rekke romaner og samlinger med fortellinger. I 1948 ga han ut Det small et skott. Skisser og fortellinger fra skogen, om jakt og fiske og milelange turer på skogstier for å selge molter i byen. Gjennom 1950-årene publiserte han fortellinger i Magasinet, redigert av Nils Johan Rud, samlet i Tusseleiken – fortellinger og skisser (1987). Disse henter sitt stoff fra grenseskogene i Hedmark og har ofte et lokalhistorisk og kulturformidlende aspekt. Det samme gjelder Børlis romaner: Han som valte skogen (1946), Sølv og stål (1951) og Under lomskriket. Roman fra Gransjøen (1953). De mottok vennlige kritikker uten at han fikk den store anerkjennelsen, men Sølv og stål ble en salgssuksess.

Det kunstneriske gjennombruddet som forfatter kom med Børlis sjuende diktsamling, Dagene, i 1958. Diktene i denne samlingen er skrevet i en modernistisk tradisjon med en fortettet og billedmettet stil. Det første diktet i samlingen, «Høstkveld», åpner slik:

Vått kongrospinn. Skodde.
Et fugleskrik som ei spe flamme
på bunnen av skumringen

Mens Børli tidligere hadde skrevet i fulle setninger, har strofene her bare setningsemner, uten verb. Fortelling er avløst av benevning og bilde. Et annet nytt trekk er den bevisste bruken av synestesier. Synestesi er sammenblanding av ulike sanser, og i diktet beskrives fugleskriket som en synsopplevelse: «flamme». I de neste årene utvikler han dette modernistiske formspråket videre i samlinger som Jeg ville fange en fugl (1960), Ved bålet (1962) og Brønnen utenfor Nachors stad (1966).

En type dikt som opptrer for første gang i Dagene, er dikt om kunstverk, ekfraser, som diktet «Den svarte hesten. Ved Delacroix's bilde Massakren på Scios». Mens Børli før har utvidet motivområdet fra skogen og skogsarbeiderskildringer til historien og historiske hendelser, blir heretter dikt om kunstverk et fast innslag i hans diktsamlinger. Det kan sees som en stadig sterkere opptatthet av kunsten som uttrykksform, som noe genuint annet enn sanseerfaringen og arbeidserfaringen. Det er i en dobbeltstilling mellom å se seg selv som kunstner i en kunstens verden og skogsarbeider i Finnskogtraktene, at Børli utvikler sin lyrikk. Skogsarbeiderdiktene blir ikke borte, men diktene blir mindre agitatoriske og mer billedrike.

De modernistiske formgrepene er også fulgt av en opplevelse av brudd. I et intervju i 1976 sier Børli følgende: «Det har vært et hovedmotiv gjennom mange av mine bøker etter 1958, da Dagene kom ut: dikterens inderlige ønske om å finne fred og frelse i naturen og samtidig denne pinende følelsen av naturens kalde likegyldighet overfor oss små menneskemaur». Der romantikerne hevdet slektskap mellom jeg-et og naturen og skapte natursymboler der mennesket var innskrevet, er det i Børlis dikt fra og med slutten av 1950-årene atskillig mer usikkert om naturen gir gjensvar.

• Tyrielden, 1945
• Villfugl, 1947
• Men støtt kom nye vårer, 1949
• Likevel må du leve, 1952
• Ser jeg en blomme i skogen, 1954
• Kont-Jo, 1957
• Dagene, 1958
• Jeg ville fange en fugl, 1960
• Ved bålet, 1962
• Hver liten ting, 1964
• Brønnen utenfor Nachors stad, 1966
• Som rop ved elver, 1969
• Isfuglen, 1970
• Kyndelsmesse, 1972
• Vindharpe, 1974
• Vinden ser aldri på veiviserne, 1976
• Når kvelden står rød over Hesteknatten, 1979
• Dagen er et brev, 1981
• Landskap, 1981
• Dagene går mot vest, 1982
• Frosne Tranebær, 1984
• Etterlatte dikt, 1991
• Samlede dikt, 1995

• Han som valte skogen, 1946
• Det small et skott. Skisser og fortellinger fra skogen, 1948
• Sølv og stål. Roman fra grenseskogene, 1951
• Under lomskriket. Roman fra Gransjøen, 1953
• Tusseleiken. Fortellinger og skisser, 1978
• Med øks og lyre. Blar av en tømmerhoggers dagbok, 1988
• Tankestreif, 1991 (etterlatte opptegnelser)
• Smykket fra slagmarken. Roman fra 1600-tallet, 1992 (etterlatt manuskript)