Fiskerhalvøya

Fiskerhalvøya har fra gammelt av vært bebodd av pomorer, en etnografisk undergruppe av russere. De er etterkommere av russere fra Novgorod og Pskov som kom til Kvitsjøen på 1200-tallet og seinere befolket deler av Kolahalvøyas nordkyst. Pomorene på Fiskerhalvøya har hovedsakelig levd av fiske etter torsk, sild og lodde. Halvøya ble omtalt av den nederlandske oppdagelsesreisende Jan Huygen van Linschoten, som reiste gjennom området under ledelse av Willem Barentsz i 1594. På 1600-tallet var det 16 fiskevær på halvøya.

I 1826, da grensen mellom Russland og Norge skulle trekkes, ble det enighet om at halvøya skulle tilfalle Russland til tross for at norske bosettere bodde i området. På begynnelsen av 1900-tallet var det cirka 500 innbyggere på halvøya, og blant disse var det 9 ulike kolonier med nordmenn og finner.

Med bakgrunn i Tartu-traktaten ble den vestlige delen av halvøya samt Mellomhalvøya avstått til Finland i oktober 1920, i sammenheng med at finnene også overtok Petsjenga (Petsamo). Etter den finsk-sovjetiske krigen i 1939–1940 («Vinterkrigen») ble området tilbakeført til Sovjetunionen gjennom Moskva-traktaten.

Under andre verdenskrig var det ingen kamper på Fiskerhalvøya. Tyskernes opprinnelige planer var å ta beslag på Fiskerhalvøya sommeren 1942, men siden offensiven mot Murmansk mislyktes i 1941 ble ikke dette gjennomført. Seks kilometer fra stedet Bolsoje Ozerko ble de tyske angriperne stoppet, og denne frontlinjen ble uforandret krigen ut.

Etter den andre verdenskrigens slutt ble halvøya strategisk viktig, med oppbygging av flere garnisoner, som følge av nærheten til NATO-landet Norge. I ettertid er de fleste av disse garnisonene blitt stengt, og i det siste er Fiskerhalvøya åpnet for tilreisende.

I 1868 innførte de russiske sentralmyndighetene en rekke tiltak for å styrke bosettingen i de grensenære områdene på Kolahalvøya. De som valgte å bosette seg her, fikk blant annet skattefritak for handel, salgsrettigheter og tilgang til gunstige lån. Flere finnmarkinger benyttet seg av dette og flyttet østover til Fiskerhalvøya. De fleste slo seg ned i fiskeværet Tsypnavolok, som de selv kalte Setne Valokka. På det meste bodde det nær 200 nordmenn på halvøya.

Selv om en del kolanordmenn valgte å flytte tilbake til Norge etter oktoberrevolusjonen i 1917, var det fremdeles 114 nordmenn i Tsypnavolok i 1926 av totalt 118 innbyggere. Under den sovjetiske kollektiviseringen på 1930-tallet ble fiskerikollektivbruket Poljarnaja Zvezda (Polarstjernen) opprettet i Tsypnavolok, og nordmennene ble pålagt å slutte seg til.

Stalin-regimets mistenksomhet overfor etniske minoriteter med kulturelle og andre forbindelser til utlandet rammet også kolanordmennene. På 1930-tallet begynte forvisningen av nordmenn til områder lenger inn i Sovjetunionen, særlig til Arkhangelsk-området. Sommeren 1940 ble alle de gjenværende kolanordmennene forvist sammen med ektefellene, som ofte var russiske.

Etterkommere av kolanordmennene gis i dag statsborgerskap i Norge.

• Kolanordmenn

• Jentoft, Morten (2001). De som dro østover: Kola-nordmennenes historie, Oslo: Gyldendal
• Holtsmark, Sven G. (red.) (2015). Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014, Oslo: Pax Forlag