Deplasement er i sjøfarten knyttet til vekten av et skip ut fra mengden vann som fortrenges av skroget. Målemetoden tar utgangspunkt i Arkimedes lover ved å beregne volumet vann som fortrenges av skipet, og deretter regne ut vekten av denne vannmassen. Deplasementet oppgis i dødvekttonn og lettvekttonn. Disse målene må ikke forveksles med bruttotonn og nettotonn, som omhandler et skips volum.
Dødvekttonn og lettvekttonn
Når et skip ligger i vannet uten last, passasjerer, drivstoff, ballast og annet, vil en kunne måle skipets egenvekt. Skroget stikker grunnere i vannet, og vannmassen som fortrenges måles i lettvekttonn. Under last og utstyr om bord vil fartøyet stikke dypere i vannet. Det totale deplasementet vil være større, og etter å ha trukket fra skipets egenvekt, vil en få skipets dødvekttonnasje. Generelt omtaler en også et skips normale deplasement som vil være vekten av fullt utstyrt farkost sammen med to tredeler av full lastekapasitet.
Måling
Moderne skip har utstyr om bord som kontinuerlig kan måle vekten ut fra dypgangen, tidligere ble dette målt manuelt. Ved å ta utgangspunkt i lastelinjene på babord og styrbord side forut, midtskips og akter kan en regne ut medianen av disse seks målingene for å bestemme skipets dypgang. Ved å finne mediandypgangen kan en deretter beregne mengden vann som fortrenges ut fra skrogets form, dette oppgis ofte i tabeller om bord. Saltvann har en større massetetthet enn ferskvann, henholdsvis 1025 kg/m3 og 1000 kg/m3, og temperaturen vil også påvirke massetettheten. Derfor må også farvann og temperatur tas med i beregningen når en skal finne totalvekten av fartøyet.