Temaside Norges verdensarv

«Vestnorske fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden» er en del av UNESCOs verdesarvliste. Begrunnelse for at de to fjordene sammen havnet på listen hadde bakgrunn i at fjordlandskapene, med de spesielle klimatiske og geologiske forholdene ble regnet som noen av de vakreste fjordområdene i verden. De to fjordene er også blant verdens lengste og dypeste, og med sine rester av eldre gårdsdrift og støler har de også stor kulturell verdi.

Oselvaren er en trebåt som tidligere var det viktigste fremkomstmiddelet på Vestlandet. Verkstedene og båtbyggerkulturen står på UNESCO-listen over immateriell verdensarv. Oselvarkulturen var nær ved å forsvinne helt, men et samarbeid mellom båtbyggerlag, kommune og fylkeskommune førte til opprettelse av stiftelsen Oselvarverkstaden som driftes og holder den unike båtbyggerkunsten i livet. Verkstedet har vært i drift siden 1997. Det rekrutterer lærlinger, videreformidler kunnskap og spesialkompetanse innen byggeteknikker, og er et verksted for aktive båtbyggere.

Byggytta ved Nidarosdomen står på UNESCO-listen over immateriell verdensarv som en del av bygghyttevesenet. Det oppsto i middelalderen under byggingen av europeiske katedraler. I dag, som den gang, samler verkstedene fagmiljøer som arbeider i tett samarbeid. Det tyske begrepet 'Bauhüttenwesen', eller bygghyttevesen, betegner både organiseringen av et verkstedsnettverk knyttet til oppføring eller restaurering av en bygning, og selve verkstedet som arbeidsplass. Siden slutten av middelalderen har disse verkstedene utgjort et nettverk som strekker seg på tvers av regioner og landegrenser. Verkstedene ivaretar fagets tradisjonelle skikker og kunnskap som overføres mellom generasjoner, både muntlig og skriftlig.

I nesten to tusen år har folk i Norden, inkludert samer i Finland, Norge og Sverige, kvener i Norge, tornedalinger i Sverige og den svenskspråklige befolkningen i Finland, klinbygd båter. Klinkbygde båter er et fellesnordisk kulturgods som står på UNESCO-listen over immateriell verdensarv. Tradisjonen strekker seg fra Russland til De britiske øyer. Herfra er teknologien også spredt til den franske og spanske atlanterhavskysten, i Nord-Atlanteren og den amerikanske vestkysten. Teknikken, som strekker seg fra jernalder til vår egen tid, inkluderer alt fra store vikingskip og jekter til de minste færingene og prammene.

Seterbruk (eller stølsdrift) er tradisjonen med å flytte husdyr til utmarksbeite, og står på UNESCO-listen over immateriell verdensarv. Dette krever kunnskap om husdyrhold og gjeting, meieriproduksjon, forvaltning av naturressurser og håndverk. Ved sesongslutt vender både folk og dyr tilbake til gården. Tradisjonelt var det særlig budeier som sto for driften, men i dag kan hele familier være på setra og samarbeide om driften.