Morkaken er et midlertidig organ som dannes under graviditeten. Den sørger for fosterets oksygentilførsel, stoffskifte og hormonbalanse. Morkaken er festet til slimhinnen på innsiden av livmoren, og fosteret er forbundet til morkaken gjennom navlestrengen.
latin placenta, ‘flat kake’
Morkaken dannes i livmoren umiddelbart etter at det befruktede egget (blastocysten) har slått seg ned i livmorslimhinnen, en prosess som kalles implantasjon eller nidasjon. Det ytterste cellelaget i blastocysten vokser inn i livmorslimhinnen, samtidig som cellene deler seg og danner det som blir til morkaken.
Til å begynne med er det morkake rundt hele fosteret. Etter hvert som fosteret og livmoren vokser, skjer det en relativ tilbakedanning av den delen av morkaken som vender ut mot livmorhulen. Morkaken vokser ellers samtidig som fosteret og er i kontinuerlig funksjon gjennom hele svangerskapet.
Ved termin veier morkaken 500–600 gram og ser ut som en blårød skive. Den er 2–3 centimeter tykk og måler 15–20 centimeter i diameter. Den siden som vender mot fosteret, er kledd av fosterhinne og er blank og glatt. Den siden som vender mot moren, er ruglete.
Den ruglete delen av morkaken som har kontakt med livmorveggen, kalles chorion frondosum. Den består av en rekke totter (villi) og hver tott inneholder forgreninger av blodårene fra navlestrengen. Tottene ligger badet i morens blod i det som kalles det intervilløse rom, mot decidua basalis. Morens og fosterets blod er adskilt av cellene i fosterets kapillarer og et enlaget cellelag i tottene (trofoblast) med litt tynt vev imellom. Morens og fosterets blod kan derfor ikke blandes.
Det intervilløse rommet oppstår fordi trofoblasten vokser inn i arteriene i livmorslimhinnen. Arteriene mister dermed den glatte muskulaturen i veggen og blir ikke i stand til å trekke seg sammen. Dermed øker blodstrømmen til livmoren betydelig.
Den delen av morkaken som vender inn mot fosteret, er glatt og kalles chorion laeve. Det er dekket av den indre fosterhinnen (amnion) som omgir og ligger an mot fosteret.
Morkaken (placenta). Snitt av livmoren med morkaken. Morkaken (som er fosterets vev) vokser inn i slimhinnen i livmorveggen, men ikke inn i selve muskelveggen.
Morens og fosterets blod er skilt bare av et tynt cellelag i tottene. All transport fra mor til foster og tilbake skjer gjennom dette cellelaget. Cellemembranen består hovedsakelig av fettstoffer med vannholdige porer. Hvor lett ulike stoffer går gjennom cellelaget, er avhengig av deres fettløselighet. Fettløselige stoffer går lett gjennom; vannløselige går langsomt eller nesten ikke gjennom, avhengig av hvor store de er.
Mekanismene for transport er:
Oksygen og karbondioksid diffunderer passivt. Oksygen passerer fra morens blod over i fosterets fordi oksygentrykket er størst i morens blod. Karbondioksid går motsatt vei. Karbondioksid er mer fettløselig enn oksygen, og diffunderer 20 ganger så fort.
Glukose, fettsyrer og C-vitamin transporteres ved fasilitert transport. Aminosyrer, antistoffer, jern og andre vannløselige vitaminer enn C-vitamin transporteres ved aktiv transport. Det kan være høyere konsentrasjon av aminosyrer hos foster enn hos mor.
Legemidler og andre fremmede stoffer diffunderer passivt, og hastigheten avhenger av fettløseligheten. De aller fleste legemidler, rusmidler og alkohol er fettløselige og transporteres derfor raskt. Hvis konsentrasjonen av et stoff opprettholdes over en viss tid, for eksempel ved fast bruk av et legemiddel, vil derfor fosteret få den samme blodkonsentrasjonen som mor.
Morkaken produserer en rekke hormoner.
Østrogener (østradiol og østriol) produseres i morkaken fra forløpere, dels fra foster, dels fra mor. Østrogenene bidrar til vekst av livmoren og av melkekjertler.
Progesteron gjør at glatte muskelceller blir slappere. Blir progesteronet borte, begynner livmoren å trekke seg sammen, og fosteret støtes ut. Progesteron bidrar også til vekst av melkekjertlene i brystene.
HCG (humant choriongonadotropin) produseres allerede i det befruktede egget. Det kan påvises i urin kort tid etter befruktning, og er det hormonet man kan påvise i graviditetstester av urin eller blod. Produksjonen øker raskt frem til åtte uker ut i svangerskapet, deretter avtar den. HCG opprettholder det gule legemet inntil morkaken overtar progesteronproduksjonen. Det stimulerer også til vekst av muskelceller i livmoren og til at muskelcellene ikke trekker seg sammen.
Kisspeptin balanserer antagelig den invaderende evnen til cellene i morkaken.
Placentalaktogen (hPL) ligner veksthormon. Det utskilles vesentlig til mor, og øker insulinresistens, noe som fører til at det blir mer glukose tilgjengelig for fosteret. Det øker nedbrytning av fettstoffer (lipolyse) hos mor, og gjør at mor forbrenner mindre glukose – dermed øker også tilgjengeligheten for fosteret.
Veksthormon fra morkaken overtar for produksjonen i morens hypofyse. Det utskilles bare til mor og deltar i stoffskiftet av glukose og fettstoffer.
Insulinliknende vekstfaktor (IGF) er en viktig regulator for morkakens vekst og funksjon og for fostervekst.
I begynnelsen av svangerskapet dekker morkaken en forholdsvis stor del av veggen i livmorhulen, men etter hvert som livmoren vokser, dekker den en relativt mindre del. På slutten av svangerskapet kan morkaken ligge hvor som helst i livmoren. Vanligvis ligger den i den øverste delen av livmoren (fundus), enten på livmorens bakvegg, inn mot morens ryggsøyle (posterior placenta), eller på livmorens forvegg, ut mot morens mage (anterior placenta).
Ligger den i stedet langt nede, slik at den helt eller delvis dekker indre mormunn, kalles det forliggende morkake (placenta praevia). Dette er en potensielt alvorlig svangerskapskomplikasjon som kan føre til store blødninger i slutten av svangerskapet eller ved begynnelsen av fødselen. Man må da som regel gjøre keisersnitt. Risikoen for forliggende morkake øker med antall tidligere svangerskap.
Morkaken ligger på disse tegningene i nedre del av livmoren og går ned til eller dekker indre mormunn.
Tredje stadium av fødselen, etterbyrdstiden eller morkakens «fødsel», begynner når barnet er født. Livmoren trekker seg kraftig sammen, og det fører til at morkaken løsner fra sitt feste i livmorveggen.
I fødselshjelpen er det vanlig å gi en sprøyte med stoffet oksytocin like etter at barnet er født. Dette bidrar til bedre sammentrekning av livmoren og gjør at det blir mindre blødning når morkaken fødes. Jordmoren sjekker at morkaken er løs ved å dra forsiktig i navlesnoren. Er morkaken løs, drar hen den varsomt ut samtidig som kvinnen presser litt.
Morkaken fødes gjerne i løpet av noen få minutter. Det hender likevel at den ikke vil komme ut av seg selv. Er den ikke kommet ut i løpet av en time, må fødselshjelperen hente den ut med hånden. Kvinnen må da ha epiduralanestesi eller narkose.
Ved fastsittende morkake (placenta accreta, invasiv placenta) sitter morkaken fast i livmorveggen og løsner ikke etter at barnet er født.
Etter fødselen blir morkaken sendt til destruksjon, med mindre spesielle tilstander en sjelden gang gjør det ønskelig med en mikroskopisk undersøkelse.
Det gammelnorske navnet for morkaken var fylgja («følget») eller barnafylgja, et uttrykk som fortsatt brukes på Island. Man mente at morkaken representerte et dødt barn, og det skulle man vokte seg for, ellers kunne det komme til å «gå igjen» og skade både den nyfødte og moren. Derfor skulle morkaken brennes, og asken ble ansett for å ha helbredende egenskaper. Senere ble det mer vanlig å begrave morkaken.
I de gamle kulturene i Midtøsten ble morkaken ansett som mystisk og hellig. Den ble tillagt både helbredende og beskyttende egenskaper og måtte behandles på helt bestemte måter. Avhengig av kultur skulle den brennes, tørkes, pakkes inn, legges i olje, spises (rå eller bearbeidet), og/eller begraves på ulike steder.
Fra det gamle Mesopotamia er det funnet mange gynekologiske tekster. De viser at morkaken ble ansett som en slags tvilling som måtte beskyttes, ikke minst mot demoner som Lamashtu eller Lilit. Fødselen fant oftest sted på, eller ved, spesielle fødselssteiner av tørket leire. Morkaken ble senere begravet, gjerne under eller ved huset.
I Det gamle Egypt mente man at morkaken inneholdt litt av barnets sjel. Den måtte derfor behandles med ærbødighet. Kongens, faraos, morkake ble ansett som en del av kongens livskraft, ka, og båret på en stang foran kongen i forbindelse med prosesjoner. En spesiell person hadde som hovedoppgave å ta seg av morkaken. Lite er kjent angående vanlige fødendes morkaker.
I jødedommen har morkaken vært oppfattet som hellig og som en slags forlengelse av den nyfødte. Etter fødselen måtte både barnet og morkaken beskyttes mot å bli skadet av demonen Lilit eller Det onde øyet. En allmenn regel var at den skulle begraves. Et vanlig sted var under bakken ved inngangsdøren. Slik kunne dens hellighet beskytte både mor og barn og bidra til en ny graviditet. Ifølge Talmud er det også tillatt å spise morkaken, forutsatt at det er av helsemessige årsaker og at blodet er fjernet.
Også i dag finnes det miljøer der man begraver morkaken, for eksempel under et tre i hagen.
Kommentarer (2)
skrev Joakim Breievne
Jeg lurer på om hvorvidt det er merket feil på arteria umbilicalis og vena umbilicalis på bildet "snitt av livmoren med placenta". Bildet viser to venae umbilicales, skal det ikke bare være én, altså omvendt?
svarte Halvard Hiis
Hei! Takk for at du er så oppmerksom. Det er feil på bildet, og det skal vi rette opp. Vennlig hilsen Halvard Hiis, medisinsk redaktør
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.