den seksuelle revolusjon

Ulike former for prevensjon har vært tatt i bruk gjennom historien; ferdigproduserte kondomer var for eksempel avertert for salg i London fra begynnelsen av 1700-tallet. Med innføringen av vulkanisert gummi på slutten av 1800-tallet ble kondomene videreutviklet, og pessaret ble også introdusert som prevensjonsmetode. I tillegg hadde man forsøkt seg på metoder som å ha samleie utenfor den mest fruktbare perioden eller avbrutt samleie.

I 1960 kom den første p-pillen på markedet i USA og ble raskt introdusert i Europa. Norge var et av de senere landene, og etter våre nordiske naboer: Finland (1962), Sverige (1965) og Danmark (1966). Da p-pillen kom på det norske markedet i 1967, bidro dette til en relativt rimelig og enkel mulighet for prevensjon og familieplanlegging. Likevel kunne uplanlagt graviditet skje, og selvbestemt abort ble en viktig sak under den seksuelle revolusjon.

I Norge var ikke abortkampen ny i 1960-årene. Katti Anker Møller hadde kjempet for abort så tidlig som i 1913. Det ble gjort et forsøk på revisjon i 1930-årene, uten suksess. I 1960-årene ble det nytt liv i saken med etablering av en ny abortlov vedtatt høsten 1960. Det var kun mulighet til å få abort dersom kvinnens liv eller helse sto i fare. Hvorvidt de enkelte tilfellene kvalifiserte, ble bestemt av en nemnd bestående av to leger.

Prosessen med å søke for å få abort ble oppfattet som ydmykende for mange kvinner, og det kunne være stor variasjon i praksis. Engasjement rundt saken førte til at det ble presset frem et nytt lovforslag i 1975 om selvbestemt abort, men det tapte med én stemme. Isteden åpnet den nye abortloven for at kvinnens egen vurdering skulle tillegges betydelig vekt i avgjørelsen.

Det ble også mulig for helsepersonell å velge å ikke delta i abortinngrep. Denne reservasjonsretten gjorde at kvinner flere steder ikke kunne få tilgang til abort. Under denne prosessen hadde Finland, Danmark og Sverige innført selvbestemt abort i henholdsvis 1970, 1973 og 1975. I USA hadde høyesterettsaken Roe v. Wade gitt selvbestemt abort i 1973. Det ble vist til den internasjonale utviklingen da saken ble behandlet videre i Norge, og i 1978 ble en ny lov om selvbestemt abort vedtatt.

Tilgangen til prevensjon og abort var en del av en større kulturell samfunnsendring som fant sted, hvor diskusjon rundt kjønnsnormer og seksuell opplysning fikk en mer prominent plass i offentligheten. I 1963 sendte NRK programmet «Seksuell opplysning – hvorledes og hvem?», der tre fagpersoner og tre ungdommer uttalte seg om den eksisterende forplantningslæren i skolen. Sosiologen Erik Grønseths kritikk av det han så som en moraliserende lære og generell seksualmoral fikk store reaksjoner fra mange lærere og kirken. I tillegg til mange leserinnlegg i aviser valgte bispekollegiet å trykke et hyrdebrev. Brevet var et svar på den konkrete debatten, men vitnet også om en større uro over endringer i samfunnet, slik som «løse seksualforbindelser blant de helt unge», lav ekteskapsalder grunnet graviditet og høye skilsmissetall. Et tilsvarende hyrdebrev ble også sendt ut i respons på abortsaken i 1978. Slike brev ble sjelden tatt i bruk av kirken. De to brevene under den seksuelle revolusjonen reflekterer derfor endringene og spenningene i samfunnet.

Det norske forbundet av 1948 (DNF-48), som den første interesseorganisasjonen for homoseksuelle kvinner og menn, ble etablert allerede i 1950. Da seksuell omgang mellom menn på denne tida var kriminelle ifølge straffelovens paragraf 213, var organisasjonen i lang tid preget av diskresjon. I 1960-årene, med Kim Friele i lederrolle, ble åpenhet en del av strategien for å få til samfunnsendringer. Vigdis Bunkholdt (født 1936) hadde allerede i 1958 vært den første i Norge som hadde deltatt i en offentlig debatt som en åpent homofil person. I 1965 var Friele med i det første radioprogrammet om homoseksualitet og siden i det første tv-programmet om det samme i 1973. Det at Friele var lesbisk og ikke kriminell i henhold til en bokstavtolkning av lovens § 213, hjalp. De oppnådde målet om å avskaffe paragrafen i 1972.

I 1960- og 1970-årene fikk kvinnebevegelsen ny vind i seilene. For mange kvinner var den seksuelle revolusjon betegnet som en seksuell frigjøring der tilgang til prevensjon og abort var sentralt for å ta kontroll over egen seksualitet. Kampen om selvbestemt abort ble en sentral fanesak for kvinnebevegelsen, og arbeidet deres førte til endringen av loven. Den seksuelle frigjøringen var også knyttet til bedre kjennskap til egen kropp, fremfor å sette ut kunnskapsautoriteten til leger. For å avmystifisere kvinnekroppen var det et poeng at den ikke skulle skjules. Dette bidro blant annet til at amming ble utbredt igjen.

Koblingen mellom kvinnebevegelsen og den seksuelle frigjøringen kan sees i boken «Kvinne, kjenn din kropp» som kom ut på norsk i 1976. Boken var en selvhjelpsbok opprinnelig skrevet av en kvinnegruppe i Boston, og oversettelsen var et samarbeid mellom den danske og norske kvinnebevegelsen. De søkte å bidra til kvinners autonomi gjennom kunnskap om egen kropp og seksualitet, og oppmuntret kvinner til å bli bedre kjent med egen kropp for å forstå hva som fungerte best for dem selv.

Blant forskere i inn- og utland har begrepet «den seksuelle revolusjon» vært kilde til mye debatt. En av grunnene er at revolusjonsbegrepet indikerer en rask og total endring, mens en del av hendelsene og endringene som er assosiert med den seksuelle revolusjonen, er del av lengre prosesser som har linjer både før og etter 1960- og 1970-årene. Begrepet gir også inntrykk av at perioden før var langt mer restriktiv og konservativ enn det som alltid var tilfellet.

Flere ulike forskere har plassert en første seksuell revolusjon til ulike tider. For eksempel har den indisk-amerikanske historikeren Faramerz Dabhoiwala plassert den første seksuelle revolusjonen til 1700-tallet med et økt fokus på seksuell omgang som et privat anliggende. Den kanadisk-amerikanske historikeren Edward Shorter har lagt denne til begynnelsen av 1900-tallet, hvor vektingen av følelser ledet til at flere par hadde sex før ekteskap. Det er enighet om at det i Vesten skjedde endringer i de seksuelle oppfatningene i 1960- og 1970-årene, som da i visse modeller fremstilles som «den andre seksuelle revolusjon».

En annen tilnærming har vært å se på det som en kort og en lang seksuell revolusjon, der den korte er avgrenset til 1960- og 1970-årene, og den lange strekker seg over hele 1900-tallet. Det skjedde mange endringer i seksuell kultur i vesten i løpet av disse to tiårene, men dette var forankret i lengre prosesser. Abortsaken i Norge kan trekke linjer tilbake til Katti Anker Møller og mødrehygienekontorene i 1913. 1920-tallet var også en periode preget av seksuell frigjøring på ulike vis flere steder i vesten. I 1948 bidro det amerikanske Kinsey-instituttets rapporter til nye tanker om menneskers seksualitet som var sentrale for homobevegelsen og kvinnelig seksuell frigjøring.

• abortkampen
• familieplanlegging
• homobevegelsen i Norge
• Kvinnebevegelsens historie fra første verdenskrig til 1980
• Paragraf 213
• prevensjon
• seksualitet
• seksualitetens historie
• seksualmoral
• seksualopplysning

• Cook, Hera (2004). The long sexual revolution: English women, sex, and contraception, 1800-1975. Oxford: Oxford University Press.
• Herzog, Dagmar & Yanara Schmacks (2024). The Sexual Revolution. I Wiesner-Hanks, Merry & Kuefler, Mathew (red.) The Cambridge World History of Sexualities, bind 4 (s. 275–296). Cambridge University Press.
• Johansen, Hanne Marie (2019). Skeive linjer i norsk historie frå norrøn tid til i dag. Samlaget.
• Korsvik, Trine Rogg (2018). Sex, vold og feminisme: hvordan voldtekt og porno ble politisk på 1970-tallet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Nordberg, Kari Hernæs (2024). Seksualitet, kunnskap, skole: Om seksualopplysning og oppvekst (1898–2024). Universitetsforlaget.